Frokostkjolen

Da min mor var 22 år gammel, sydde hun en blå og blomstrete kjole til seg selv. Det var i 1980. Kjolen var et eksamensprosjekt på Husflidskolen (hihi!), og oppgaven gikk ut på å lage noe nytt med utgangspunkt i noe gammelt. Min mor fikk et forkle av sin mor, og hun tok symaskinen fatt, og mer enn tredve år senere er resultatet like fint.

I mellomtiden er jeg blitt 24 år gammel. Nå passer kjolen til meg.

Den har stort skjørt med små blomster på og blå bord nederst...

...og skrå søm i overgangen fra livet til skjørtet...

...og et midjebelte i samme stoff som skjørtet, som man kan knyte i ryggen...

...og mange fine, hvite knapper.

Kjolen fikk være med til New York i sommer. Jeg hadde nemlig bestemt at jeg skulle føle meg fin hele ferien igjennom, og jeg føler meg nesten aldri så fin som når jeg har på meg denne! Dessuten hadde jeg en plan for denne kjolen, for at den skulle komme til sin rett. Jeg sto opp tidlig en morgen og fant frem strykejernet på hotellrommet.

Så tok jeg på meg søte pulsvanter og leppestift, og så kjøpte jeg frokost i papirpose og kaffe i hvit ta-med-kopp.

Skjønner dere hvor jeg er på vei? Eller rettere sagt, hvor veien gikk?

Til den glamorøse drømmen på Fifth Avenue!

Foran fasjonable Tiffany's, midt på Manhattan, i morgensolen. Der var vi fine og glade sammen, kjolen og jeg.

For de som ikke har sett klassikeren Breakfast at Tiffany's med udødelige Audrey Hepburn - åpningsscenen er slik:

Man kan ikke besøke New York første gang uten å spise frokost utenfor Tiffany's. I hvert fall kunne ikke jeg det! Heldigvis var Jonasflotte snill nok til å bli med, og til å ta bilder og bære over med meg der jeg svinset rundt og hvinte.

Kjæresten min er omtrent like bra som frokostkjolen er fin. Det sier sitt, synes jeg.