Overraskelse for to

I går skulle jeg være modig og romantisk. "Det er jo kvinnedagen," tenkte jeg; "nå kan jeg være litt tøff". Jeg har mange ganger hatt lyst til å gi kjæresten min blomster, men jeg vet ikke helt hva gutter synes om det. I går bestemte jeg meg for å gjøre det likevel. "Det er jo kvinnedagen," tenkte jeg igjen; "han må i det minste ta imot og late som at han blir glad!"

Jeg kom frem til at jeg skulle kjøpe blomster og brownies til Jonas i går, og at jeg skulle overraske ham etter jobb ved å vente utenfor kontoret hans. Jonas har juss-praksis hos Statens Jernbanetilsyn for tida, så jeg ringte dit for å spørre når han sluttet på jobb. Jeg ble satt over til en fyr som het Harald og som hørtes livlig ut. Han hadde dårlig tid og lite oversikt akkurat da jeg ringte, men jeg forklarte hva jeg hadde planlagt, og så sa han at jeg skulle ringe ham tilbake.

Noen timer senere, etter å ha vært på forelesning i Mediekunnskap, ringte jeg Harald igjen. Nå viste det seg akkurat hvor livlig han var, for han hadde booket et møterom og gitt Jonas beskjed om å gå på et møte om forsikring klokka tre. "Det er bare han som kommer", fortalte Harald ivrig (jeg kunne høre smilet i stemmen hans), "og han har fått beskjed om å ordne kaffe". Møte?! Klokka tre?! Jeg ble først både satt ut og stresset, for klokka var allerede over to, men Harald forklarte at det var vanskelig å si når Jonas ble ferdig på jobb, så han hadde tenkt at et møterom var like greit. Maken til lagspiller!

Jeg tok føttene fatt og kjøpte brownies og tulipaner, og ti på tre ble jeg smuglet inn på et møterom hos Jernbanetilsynet. Pulsen hamret i hodet; hva var det jeg hadde begitt meg ut på? Hvordan hadde denne lille gesten vokst ut av all proporsjon? Tenk om Jonas ville føle at jeg invaderte arbeidsplassen hans? Vel, det var ingen vei tilbake.

To på tre dukket Jonas opp med kaffekanne og skrivesaker. Jeg satt alene i det store møterommet med to brownies, en bukett tulipaner og et stort smil, og spurte om han hadde lyst til å snakke litt om forsikring? Det tok vel et helt minutt før han klarte å snakke om noe som helst, for mer overrasket har jeg sjelden sett noen... Han fikk en kjempeklem, og jeg forklarte at jeg var nesten like overrasket over å være der som han var over å se meg der. Da vi begge hadde fått roet oss ned nok til at vi kunne holde rundt hver vår kopp, ble det kaffe og brownies og småsnakk og latter. Tulipanene ble satt i vann og plassert i vinduet på kontoret hans. Like greit å pynte opp litt, tenkte vi; det var jo kvinnedagen.