Dette innlegget har vært planlagt en stund, siden før jeg fikk London-tur av kjæresten min. Jeg publiserer det likevel, om ikke annet så for å gi dere The Clash-klassikeren på hjernen!
Jeg vil så gjerne til London. Det er for lenge siden nå. Jeg kjenner det i hele kroppen; jeg må dit igjen snart. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har vært der, men jeg blir aldri lei. Det er noe spesielt med menneskene og kulturen på de Britiske øyer - med selve luften, spør du meg.
Jeg ville kjøpt meg en ny kjole, en maritim sak, som jeg kunne svinse rundt i. Jeg ville tatt tube for å høre damen si "mind the gap" og for å kjøpe sær sjokolade fra automatene, og kanskje for å gi noen slanter til en gatemusikant i en mosaikk-tunnell.
Jeg ville kjøpt iskaffe fra Starbuck's som en ekte turist, og trålet Oxford Street og Regent Street etter noe ingen har maken til her hjemme. Jeg ville besøkt Hamley's og Harrod's utav ren tradisjon, bare for å nyte den særegne stemningen. Jeg ville ruslet rundt i Covent Garden for å se på kunstnerspirer og krimskrams.
Jeg ville funnet meg et lite sted med dype lenestoler og spist scones og drukket ettermiddagste, og når kvelden kom, ville jeg byttet ut tekoppen med en pint Guinness. Jeg ville snakket med hyggelige fremmede med stor iver og min rustne irske aksent.
Jeg vil så gjerne til London. Det er for lenge siden nå.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Alltid koselig med kommentarer!