Velkommen!
Bloggen ser best ut i Mozilla Firefox.

søndag 24. juli 2011

Siste på søndag

Denne helgen har vært et helvete. For oss alle. Nå har jeg ikke flere tårer igjen, og dette blir mitt tredje og siste innlegg om tragedien. Jeg vil ikke bruke mer tid og flere ord på noe en ekstrem og ussel enkeltperson har utsatt oss for, jeg vil følge oppfordringen fra myndighetene og hedre dem som har jobbet utrettelig siden fredag for å holde landet vårt i gang. I morgen skal jeg selv tidlig opp og ut med posten, for nå begynner sommerjobbingen for min del, og på alle hverdager de neste to ukene er jeg nødt til å tenke på antall brev i en oppgang i stedet for antallet omkomne på Utøya. For postmottakernes skyld og for min egen. Vi må holde fast på håpet og minnene, samtidig som vi beveger oss fremover. Jeg vil derfor gå videre, i alle fall virtuelt, så jeg beslutter at bloggen nå skal fortsette som før, med hverdagsgleder og annet fint i fokus. Jeg håper dere forstår, og jeg tror vi trenger slikt mer enn noensinne.

Før det skjer: Dette er noe av det vanskeligste jeg har opplevd. Dette føles personlig. Av mange grunner.

Jeg var i Oslo sentrum da bomben sprang. Jeg kjente eksplosjonen, luktet svovelen, hørte sirenene og så røyken, glasset og de skrekkslagne ansiktene. Noen bombet byen jeg bor i. Hovedstaden vår. Det er ikke til å begripe.

Jeg var selv ungdomspolitisk aktiv i omtrent fem år, som representant både i Barn og unges kommunestyre og i Ungdommens fylkesting. Selv om jeg ikke var medlem i noe parti og aldri var på noen sommerleir på linje med den på Utøya, har jeg vært på møter og ekskursjoner og helgeturer, sammen med en herlig gjeng likesinnede. Jeg vet hvordan det er å være omgitt av andre veslevoksne engasjerte på en slik samling, når man løser verdensproblemer med et smil mens man spiser lunsj i matsalen, og titter litt ekstra på han høye fra nabokommunen, og kanskje drister seg til å leke "jeg har aldri" etter at dagens program er over, selv om klokken har passert elleve og de voksne sier at lyset skal slukkes. Slike samlinger er en viktig del av det ungdomspolitiske Norge, for slike ungdommer er fremtiden vår. At noen får seg til å drepe et høyt antall unge og uskyldige idealister, er mer enn jeg kan fatte.

Jeg var på Stortorget og la ned en blomst i går, med folk og lys på alle kanter. Vi var mange som sto og gråt stille. For de vi har mistet, for de berørte, for byen og for landet. Solen skinte akkurat da, og det var fint og fælt på én gang.

Jeg var en av dem som ruslet rundt med skilt og delte ut klemmer i dag, til tross for regnværet. Free Hugs Norway tok initiativ til en ekstraordinær klemmeaksjon i Oslo sentrum. Mange mennesker tok imot varme klemmer fra vilt fremmede, ofte med tårer i øynene og oppmuntrende ord. Alle trenger en god klem på dager som disse.

Her er de få bildene jeg har fra de siste to døgnene, i kronologisk rekkefølge. Slik har jeg opplevd denne helgen.

Etter smellet på fredag ettermiddag, før vi visste hva det var, tok vi bilder av det første knuste vinduet vi så.


Det viste seg å være veldig, veldig mange flere. Etterhvert gikk det opp for oss at det måtte ha vært en bombe.


Vi passerte Regjeringskvartalet, som stadig røk. Rett etter at dette bildet ble tatt, fikk vi beskjed om å forlate sentrum.


Fredagskvelden ble tilbragt hjemme i sjokk og vantro, med en tung og tom følelse. Det ble klart at det virkelige dramaet foregikk på Utøya. Da jeg gikk ut dagen etter, valgte jeg å ikle meg noe naivt, noe fullt av farger og kjærlighet.


Store deler av det sentrale Oslo var stengt av, og er det fortsatt, og bevæpnede militære vokter sperringene.


Da det lørdag kveld ble erklært trygt å være i sentrum, strømmet folk til for å legge ned blomster. Det var tomt for buketter over alt, så jeg gjorde det enkelt. Det er tanken som teller i en slik situasjon, og tanker har jeg mange av.


Det hersket en sorgtung, men besluttsom stemning. Alle ville vise sin medfølelse og dessuten ta byen tilbake.


I dag, søndag, var en gruppe klemmeglade klare. Vi møttes klokken to og lagde ekstra plakater.


Etterhvert begynte det å regne kraftig, men våte klemmer er også klemmer, og klemmer sprer glede, også nå.


Det var det. Ni bilder fra de siste tre dagene. Jeg fortsetter å håpe på at de savnede skal dukke opp, og fortsetter å sørge over dem som mistet livet. Nå har jeg skiftet ut de klissvåte klærne, og skal drikke kakao med kjæresten min. Håper alle har noen å snakke med. Det er godt med noe varmt å drikke og litt selskap på søndager som denne.

Det føles meningsløst, men jeg tror det er viktig og riktig: Nå går bloggen tilbake til normalen. Alt godt til alle.

12 kommentarer:

  1. Sterkt å lese. <3
    Selv valgte jeg å rømme byen etter å ha kjent smellet helt hjem på St. Hanshaugen og etter at Utøya også var et faktum. Kom hjem i dag igjen, men har enda ikke våget meg ut i byen min. Det er for tungt.

    SvarSlett
  2. ja nå må livet gå videre. vi blir nok enda sterkere..

    SvarSlett
  3. Jeg er enig. Blir fint å se noen mer hverdagslige og hyggelige innlegg fra deg fremover. Vi trenger alle å smile nå. <3

    SvarSlett
  4. Du er så flott og flink Synne.
    Jeg gleder meg sånn til å komme hjem i morgen, gråte sammen og gi deg en klem.
    <3

    SvarSlett
  5. Respect ,c'est bien ,vous faites bien ; vous etes aussi l'Humanité en marche .malgrès l'Histoire qui hocquete dans son absurdité quelques fois . bruno

    SvarSlett
  6. Det er ubegripelig. Men kjærligheten og godheten skal seire, vi trenger mennesker som deg Synne, som er så snill og god og sprer omsorg og glede. For det er slik vi vil ha det i livene våre <3

    SvarSlett
  7. Kjære Synne Takk for at du har delt alle disse tankene med oss! Jeg tror ikke vi noen gang kommer til å fatte dette. Gi Taran en klem fra meg når hun kommer hjem. Klem fra Tante.

    SvarSlett
  8. Av alle blogginnleggene jeg har lest i helga, er dine 3 de aller godeste <3

    SvarSlett
  9. Å, du skriver om dette på en veldig smart og fin måte! Personlig men likevel saklig. Noken bloggere nevner dette såvidt i en setning for så å fortsette sin blogging med grunnen "må jo gå videre", og dei mister nok meg som leser.. Men at du velger å fortsette etter respekterer eg.
    Og eg gledar meg til å få lese om fine ting no, sjølv med bismaken som ikkje vil forsvinne på ei stund. Takk til deg, Synne :)

    SvarSlett
  10. Trille: Jeg skjønner godt at du tok en tur hjem og at du har holdt avstand - det er så vondt og så nært at det er vanskelig å takle det som har skjedd. Jeg håper du finner styrken du trenger for å bli med i fakkeltoget i kveld, dersom du har anledning, og at du etterhvert føler deg komfortabel i byen vår igjen!

    Johanne: Styrken og varmen vår er større enn noengang, det velger jeg å tro!

    Josefine: Ja, slik tenker jeg også - jeg blir i alle fall glad av å se og lese hyggelige ting nå, selv om sorgen alltid kommer tilbake etter en stund. Vi må ta det gradvis og prøve å smile litt iblant!

    Taran: Jeg savner deg! Gleder meg til du kommer hjem i kveld!

    Bruno: Merci pour vos commentaires et votre considération!

    Maren: Så snill du er! La oss være hverandres gledesspredere og ta én tung dag av gangen!

    Tante: Nei, dette er og blir ufattelig, men takk for fine ord! Stor klem fra oss!

    tinekatrine: <3

    Trine: Tusen takk, søte <3

    Miina: Så hyggelig å høre! Alle trenger jo ulik tid på å bearbeide sorg og smerte, men blogger med bisetninger er drøyt også etter min mening. Nå kjenner jeg riktignok at det er nødvendig for meg å fokusere på fine ting, selv om ubehaget kommer til å være der i lang tid fremover.

    SvarSlett
  11. Det er grusomt alt som har skjedd. jeg tror veldig mange trenger og gjøre noe som løfter humøret. Som du sier, man kan ikke ha dålig samvittighet for og leve livet. Det kommer til og være trist i lang tid men hele norge beviser att de sørgende har noen og støtte seg på.

    SvarSlett

Alltid koselig med kommentarer!