I Irland: Sju bilder fra et annet "hjemme"

På lørdag var det St. Patrick's Day, nasjonaldagen til mitt elskede Irland. Jeg savner alltid Den grønne øya litt ekstra på denne dagen, men feirer med å kle meg i grønt, vifte med flagg og drikke Guinness.

Nå passer det kanskje bra å ta en liten titt på hvor jeg bodde! Her kommer seks bilder fra en grå dag (for de fleste dager er jo grå i Irland, samme hva slags humør man er i!). Jeg tilbragte altså et år langt vest, på et sjarmerende sted som i irsk sammenheng er en by, selv om der bare er omtrent seks tusen innbyggere. Velkommen til Tuam.

Tuam har en lang og spennende historie,  som man kan lese om på slike skilt. Irsk først og engelsk etterpå, så klart.

Rett ved denne infotavlen ligger rådhuset, som har et spir med fire urskiver og værhane på.

Ikke langt unna krysset og torget ved rådhuset, ligger en eldgammel mølle ved en liten elv, og møllehjulet er en gammel venn. Her kan man sitte på en benk og og høre på vannet, spise sjokolade og savne Norge, hvis det trengs.

Jeg gikk på skole, og satte sammen et studieprogram som tilsvarte det andre året på norsk videregående. Skolen het Presentation College, og jeg stortrivdes der. Det er en ren jenteskole, for slik fungerer det stort sett i Irland, og vi brukte selvfølgelig skoleuniform. Uvant og etterhvert kjedelig, men unektelig praktisk! På hverdager var jeg altså her...

...og på enkelte søndager var jeg her.

Katedralen i Tuam er gammel og storslått, men brukes fortsatt til messer hver søndag. Stort sett alle er innom i løpet av dagen, så min vertsfamilie var intet unntak, og jeg ble med innimellom for å se hvordan den katolske messen egentlig foregikk. Jeg avsto fra nattverden, fordi det føltes feil å ta del i noe som er så viktig for dem når det ikke gir mening eller har betydning for meg, men det var interessant med et innblikk. Dessuten er det jo fint å sitte sammen og lytte og synge og sende varme tanker til dem som ikke er like heldige som oss - det kan man samles om, uansett hva man tror eller ikke tror på.

Vertsfamilien min bor her, i et pent og hyggelig hus som er fullt av aktivitet og kjærleik:

Det var ikke snakk om at Jonasflotte og jeg skulle bo på hotell eller bed and breakfast da vi var på besøk - vi fikk eget rom, og dessuten fikk vi god mat og klemmer og tekopper og oppdatering på alle fronter, og det føltes fortsatt riktig.

Dette stedet og huset ligger et stykke borte, men det er hjemme likevel. Jeg gleder meg allerede til neste tur!