En litt mykere mandag

Gårsdagen var en god dag, alt tatt i betraktning. Tallet på omkomne minsket mens blomsterhavet på Stortorget vokste. Jeg måtte stå tidlig opp og gå på jobb, og ble tvunget til å tenke på noe annet mens jeg delte ut postkort, pakker og annen glede. Fordi vi var to som samarbeidet om samme rute, var jeg ferdig før klokka tolv. Da sto alle de postansatte ute på St. Olavs plass, sammen med hotellgjester og kafégjengere, og var stille i ett minutt, i likhet med hele resten av landet. Det føltes veldig fint, selv om tårene trillet. Lurer på når jeg vil slutte å gråte?

Jeg sa at jeg var ferdig med å skrive om det triste. Beklager. Etter det tause minuttet fikk jeg i alle fall en nyhet som er både god og dårlig, for det har skjedd en feil i ferie-systemet hos posten, og jeg har fri resten av uken. På den ene siden er det fint å ha ferie, på den annen side blir august-lønnen min halvert. Jeg velger å fokusere på all tiden jeg kan bruke til hva jeg vil, for eksempel en hyggelig forespørsel jeg har fått fra flotte Ina. I går kveld kom dessuten Taran hjem, så vi kan være masse sammen denne uken, og i dag kunne vi sove lenge og lage smoothie til frokost. Nam!

Etter jobb ville jeg rusle litt, for stadig flere gater åpnes opp. Jeg gikk inn i en UFF-butikk for å lette humøret ved å se på morsomme kjoler Jeg fant en dyprød skatt som ble med hjem i en knallblå pose, og som dere skal få se senere.

Jeg kjøpte et nett nektariner på vei hjem, for nå er de helt utrolig gode, og jeg rekker nesten ikke begynne på en før den er borte. Selv om dette ikke akkurat har vært den mest solrike sommeren, er frukten og bærene på sitt beste!

Da kvelden kom, dro jeg opp på Det Norske Studentersamfund (DNS) for å møte og klemme på venner og kolleger. Sammen med Radio Nova, det øvrige DNS og Velferdstinget gikk jeg i rosetog fra studentslottet Chateau Neuf og ned til Rådhusplassen. Der var det som kjent så store folkemengder at å gå i tog ikke lot seg gjøre, så vi sto side om side, flere hundretusener, og det var godt å være sammen. Det var nesten like mange smil som tårer å se. Vi er sterke.

Nå skal jeg ut i sommervarmen og møte fine folk, og poste noen brev og et kort med koselige frimerker på veien.

Gjør noe fint i dag! Det blir lettere, gradvis og sakte, men helt sikkert.